Hvem har ansvaret når varen selges av en tredjepart?

Avtaleparten er den du kjøpte av

Når varen selges av en ekstern selger på en markedsplass, er det selgeren som har pliktene etter kjøpet: å levere, å levere riktig vare, og å svare når noe er galt. Plattformen har formidlet kontakten, tatt betalingen og kanskje håndtert kundedialogen, men den har ikke solgt deg varen.

Dette er ikke en formalitet. Det avgjør hvem kravet ditt retter seg mot, hvilke frister som gjelder, og hvilket regelverk som i det hele tatt kommer til anvendelse. Retter du kravet til feil part, kan fristen løpe ut mens du venter på svar.

Samtidig er bildet mer sammensatt enn «plattformen har ikke noe ansvar». Markedsplasser påtar seg ofte deler av oppgjøret frivillig, og noen plikter følger plattformen direkte av regelverket. Skillet går mellom det plattformen må og det den har valgt å tilby.

Tre lag som blandes sammen

De tre lagene har forskjellige frister og forskjellige krav til dokumentasjon. Et avslag i det ene lagets ordning betyr ikke at de to andre er stengt.

Hva markedsplassen faktisk må gjøre

Norsk rett pålegger nettbaserte markedsplasser en egen opplysningsplikt før avtale inngås. Plattformen skal opplyse om selgeren er næringsdrivende eller ikke, basert på selgerens erklæring, og at forbrukerrettighetene ikke gjelder for avtalen dersom selgeren ikke er næringsdrivende. Der det er relevant, skal den også opplyse hvordan pliktene er fordelt mellom selgeren og plattformen.

Nettopp den siste opplysningen er verdt å lete etter. Har plattformen skrevet at den selv står for levering, retur eller refusjon i visse tilfeller, er det en opplysning du kan holde den til.

Det opplysningsplikten ikke gjør, er å flytte kjøpsavtalen. Plattformen blir ikke selger fordi den har opplyst om selgeren, og den har ikke etterprøvd at erklæringen om næringsvirksomhet stemmer.

Kjøpsgarantiene er plattformens egne ordninger

Mange markedsplasser tilbyr en form for kjøpsgaranti: kommer ikke varen, eller avviker den vesentlig fra beskrivelsen, kan du få pengene tilbake gjennom plattformens eget system. Slike ordninger løser mange saker raskt, og det er ofte den enkleste veien når selgeren sitter i et annet land.

Men de er frivillige. Plattformen har skrevet vilkårene selv og kan endre dem. Typiske begrensninger du bør lese etter før du trenger ordningen:

• En frist som løper fra forventet leveringsdato, ikke fra da du forsto at pakken var borte.
• Krav om at all dialog skjer i plattformens eget meldingssystem. Har du avtalt noe med selgeren på e-post eller utenfor plattformen, faller saken ofte utenfor.
• Unntak for bestemte varegrupper, for eksempel spesialtilpassede varer, digitale varer eller billetter.
• Krav om retur med sporing før refusjonen utbetales, og uklarhet om hvem som dekker returfrakten.

Ordningen gir deg heller ikke reklamasjonsrett. En feil som viser seg etter ett år, er et reklamasjonsspørsmål mot selgeren – ikke en garantisak hos plattformen.

Når selgeren er en næringsdrivende

Er selgeren en næringsdrivende og norsk rett regulerer avtalen, gjelder de vanlige forbrukerreglene. Angrerettloven gir 14 dagers angrefrist ved fjernsalg. Forbrukerkjøpsloven gir to års reklamasjonsfrist, og fem år for ting som er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Du må reklamere innen rimelig tid etter at du oppdaget eller burde ha oppdaget feilen.

Ved kjøp fra selgere i EØS gir EU-regelverket tilsvarende 14 dagers angrerett. Sitter selgeren utenfor EØS, er du i praksis henvist til selgerens og plattformens egne vilkår og til betalingsmåten din, selv om plattformen er europeisk. Etableringslandet til plattformen avgjør ikke hvilket lands rett som gjelder for den enkelte selgeren. Se angrerett ved kjøp fra utenlandsk nettbutikk.

Når selgeren er en privatperson

Dette er den viktigste forskjellen, og den som er lettest å overse på bruktplattformer.

Forbrukerkjøpsloven gjelder salg av ting til en forbruker når selgeren opptrer i næringsvirksomhet. Selger en privatperson en jakke eller en mobiltelefon, opptrer vedkommende ikke i næringsvirksomhet, og loven gjelder ikke. Det samme gjelder angrerettloven, som er avgrenset til avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker. Du har altså ikke angrerett på et privatkjøp – uansett hvor kjøpet ble gjort.

I stedet gjelder kjøpsloven. Den gir deg fortsatt rettigheter ved mangler, men de er svakere på tre punkter:

• Fristen er to år fra du overtok tingen, uten femårsregelen for varer med lang levetid.
• Du må reklamere innen rimelig tid etter at du oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen.
• Bevisbyrden ligger annerledes. I forbrukerkjøp er det en presumsjon for at en feil som viser seg tidlig, fantes ved levering. Ved privatkjøp må du selv sannsynliggjøre det.

I tillegg er varen ofte solgt «som den er», og motparten er en enkeltperson uten kundeservice, uten regnskap og uten en forsikring som dekker tvisten. Det er en reell forskjell i hva et krav er verdt i praksis.

Hvor du kan gå videre med en tvist

Forbrukerrådet gir gratis veiledning og hjelper deg å vurdere om du har en sak og hvordan klagen bør formuleres. Kommer du ikke videre med selgeren, kan Forbrukertilsynet mekle i tvister om kjøp av varer og tjenester, også i saker mellom to privatpersoner. Fører ikke meklingen fram, kan saken bringes inn for Forbrukerklageutvalget, som treffer avgjørelse mot et gebyr.

Gjelder saken en selger etablert i et annet EØS-land, er Forbrukereuropa riktig instans. Ved kjøp fra selgere utenfor EØS finnes det ingen tilsvarende ordning, og betalingsmåten er da ofte det eneste virkemidlet du har igjen. Se tilbakeføring av kortbetaling.

Ved kredittkjøp følger det av finansavtaleloven at forbrukeren kan gjøre de samme innsigelsene og pengekravene gjeldende mot kredittyteren som mot selgeren, når kreditten ytes etter avtale mellom selgeren og kredittyteren. Kredittyterens ansvar er begrenset til kredittbeløpet du mottok i anledning kjøpet. Hvilke betalingsmåter som gir hva, er behandlet i guiden om trygge betalingsmåter.

Gjør dette mens saken fortsatt er fersk

Finn fram ordrebekreftelsen og noter det juridiske navnet på selgeren, ordrenummeret, datoen bestillingen ble lagt inn og datoen varen var lovet levert. Behold all dialog inne i plattformens eget meldingssystem. Så sender du kravet skriftlig til selgeren først, med en konkret frist – og starter parallelt klokken på plattformens egen ordning før den fristen løper ut. Slik dokumenterer du reklamasjonen går gjennom hva som bør være med.

Spørsmål og svar

Kan jeg kreve pengene tilbake fra markedsplassen når selgeren ikke svarer?

Ikke med grunnlag i kjøpsavtalen, for den har du med selgeren. Mange plattformer har likevel en egen ordning som dekker manglende levering eller vare som avviker fra beskrivelsen. Den er frivillig, har egne frister og egne unntak, og du må lese vilkårene for den konkrete plattformen.

Har jeg angrerett når jeg kjøper av en privatperson på en markedsplass?

Nei. Angrerettloven gjelder avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker. Selger en privatperson, faller kjøpet utenfor loven, og de 14 dagene gjelder ikke.

Hvor lenge kan jeg reklamere når selgeren er en privatperson?

Kjøpsloven gir to år fra du overtok tingen, og du må i tillegg reklamere innen rimelig tid etter at du oppdaget eller burde ha oppdaget feilen. Det er kortere enn femårsfristen som gjelder for enkelte varer i forbrukerkjøp, og du må selv sannsynliggjøre at feilen fantes ved levering.